Om verdi og kjærlighet

Jeg er tydeligvis i den fasen av livet hvor venner og kjente begynner å kaste seg utpå ved å bli foreldre. Det er mye med skapelse, fødsel og liv som er fascinerende, og som setter oss i kontakt med de sterkeste følelsene og opplevelsene vi kan ha som mennesker. Det virker som det skjer en del med folk som blir foreldre. Prioriteringer, stolthet og frykt ser liksom ut til å forflytte seg fra ting som tidligere var viktigst, men som nå virker mindre viktig i lys av et barn har kommet til verden.

Jeg ser hvor verdifulle og prioriterte disse barna er. Jeg ser det på måten de elskes ubetinget, ved måten de prioriteres på og måten de kun ønskes utsatt for ting som foreldrene mener er sunt for barna. Ingen stiller spørsmålstegn ved om barna er elsket fordi mor eller far griper inn når sønnen er i ferd med å ta på den varme plata i nysgjerrighet. Ingen stiller spørsmålstegn ved den lille datterens verdi fordi mor eller far kanskje i noen sammenhenger har litt innsikt som barna enda ikke har. Tvert imot – det er nettopp fordi man er uendelig verdifulle og ubetinget elsket at foreldre griper inn og gjør et skille mellom godt og vondt.

Jeg vet ikke om jeg er klar for å bli far. Men jeg har en mistanke at hvis jeg en dag får gleden av å bli det, så vil mitt bilde av Gud som far stilles på nye perspektiv. For meg er tanken på en far som ikke mener noe om mitt liv rett og slett en frykt. Jeg kan knapt tenke meg noe mer grusomt enn en far som stiller seg på sidelinjen i livet mitt, ikke mener noe om det, ikke tar del i det, ikke lar meg vite rett fra galt – rett og slett stiller seg uengasjert og apatisk til livet mitt. Det er rett og slett en horribel tanke for meg, at Gud rett og slett ikke skal være engasjert over måten jeg lever litt mitt på.

Det at Gud FAKTISK mener noe om livet mitt krenker ikke min verdi, det gjør meg ikke mindre elsket og det frarøver meg ikke friheten til å selv velge – men tvert imot beviser det nettopp disse tingene.

Explore posts in the same categories: Ukategorisert