Yes man

Jeg må innrømme at jeg alltid har likt Jim Carrey. Det er kanskje ikke han jeg oppsøker for dybdedykk – og de forsøkene han har hatt på den type ting, har vel vært heller mislykkede etter mitt syn – men jeg liker den lette og banale humoren som er limt sammen med det litt pubertale og ungdommelige forsøket på  å si noe moralsk. Det er hva det er – avkopling og underholdning, uten å i hvert fall bli mentalt forsøplet.

Filmen spiller på det livsforvandlende som skjer i det vi begynner å si «ja» (til livet?) fremfor «nei». En skulle nesten tro at dette var litt inn i tiden, siden jeg ble presentert for litt av den samme lærdommen i filmen «Mama’s Boy» med blant annet Jon Heder (kjent fra «Napoleon Dynamite» og «Blades of Glory»). Også den filmen er vel verdt å se hvis en ønsker å se noe lett.

Men tilbake til «Yes man»: Dette er Jim Carrey i godt, gammelt og kjent terreng. Den inneholder én scene som skapte noe av den samme følelsen jeg fikk når jeg så «Fatso», uten at akkurat det trekker opp. Det trekker kanskje heller ikke opp at karakteren til Zooey Deschanel er irriterende ‘jente’, når det kommer til det dramatiske vendepunktet i filmen.

«Motivasjonskonferansen» som hjernevasker hovedkarakteren til en livsstilsendring minner mistenkelig om en tendens som er å finne i noen evangeliserende sammenhenger jeg har fått lov å observere (som oftest på TV). Akkurat denne scenen virker faktisk som et lite sidespark til akkurat denne type (sørstats) evangelister, som lover «et bedre liv» om man velger å følge Jesus. Synes egentlig det er ganske rart at man prøver å «selge» Jesus med å love sol og grønne enger i dette livet. For meg virker det som om Jesus lover alt annet enn et bedre liv i hans etterfølgelse, men det er vel bare jeg som har misforstått.

Men jeg likte filmen.

Trodde jeg da..(?)

Explore posts in the same categories: Ukategorisert