Den uimotståelige revolusjonen..

..av Shane Claiborne er nå lest, om enn ikke fordøyd.

Jeg har over de siste årene blitt litt «klok av skade» når det kommer til bøker som skriker etter paradigmeskifter og revolusjoner. Om hvordan alt det vi trodde før, nå er misforstått og at alt annet nå må sees i et nytt lys, takket være den aktuelle – og selvsagt generøse – formidler. Det er vel lenge siden det har etablert seg som «selgertriks nr.1» at man presenterer produktet sitt som «fundamentalt viktig», og uten sidestykke til sammenligning. Nei, det blir mer riktig å si at dette må du ha tak i, for å forstå alt annet.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg har blitt litt mett av å stadig måtte forholde meg til at ‘alt annet nå må sees i et nytt lys’ og at jeg gjør en tabbe, kaster bort livet, eller i hvert fall går glipp av noe essensielt, om jeg ikke sørger for å gripe dette aller siste. Det har satt meg litt på vakt når jeg møter tilsvarende rop etter grunnleggende forandring i bøker, filmer eller generelle budskap.

For det første fordi det (om det så er et flott utgangspunkt for en tanke) sjelden stemmer. Budskapet er som regel et bidrag inn i våre liv, og trer sånn sett som oftest inn som nye og tankeverdige perspektiv. Men at dette skal eller burde omvelte livene våre stemmer sjelden med det som presenteres av dem som vil selge oss idéene sine. Det har blitt vanskeligere å skille det viktigste fra det viktige idag, når alle som vil si noe samtidig synes å være overbevist om at verden spinner på deres egen nese.

Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep
Ef 4:14

For det andre fordi jeg blir utmattet og sur av å til stadighet måtte forholde meg til at livet og erfaringene jeg har levd til nå, blir fremstilt som nærmest ubrukelige hvis jeg ikke anvender det som presenteres for meg. Det er sikkert jeg som er litt tilbakesatt, men mitt hode er i hvertfall ikke bygget for å forholde seg til revolusjoner opptil flere ganger om dagen. At jeg lærer og utvikles hele tiden: Ja! Men at jeg stadig skal forholde meg til at hodet mitt trenger å «formateres og renses for dritt» er ofte en stor bjørnetjeneste, som koster meg overskudd, glede og en indre trygghet på at jeg er der på veien som jeg skal være.

Jeg prøver ikke å slå ihjel tanken om at livet også handler om læring. For en gang i blant dukker det opp noe som utenfor enhver tvil er verdt å gnage litt på. Man stiller seg ikke bare kritisk til alle andre enn en selv, det foregående eller bestående (tenk om verden bare bestod av mennesker som evnet å se alt som var galt og med det trodde de hadde fikset alt), men man evner å se antydninger til hvordan et bedre alternativ kan se ut i ens eget liv. Man svartmaler ikke alt som ikke er perfekt og man gir seg ikke ut for å ha alle svar for fremtiden. Men man stiller noen spørsmål og reiser noen refleksjoner som får deg til å tenke – tenke over om noen vaner og verdier kanskje bør revurderes.

Dette er en slik bok.

Explore posts in the same categories: Ukategorisert