Om verdi og kjærlighet

Jeg er tydeligvis i den fasen av livet hvor venner og kjente begynner å kaste seg utpå ved å bli foreldre. Det er mye med skapelse, fødsel og liv som er fascinerende, og som setter oss i kontakt med de sterkeste følelsene og opplevelsene vi kan ha som mennesker. Det virker som det skjer en del med folk som blir foreldre. Prioriteringer, stolthet og frykt ser liksom ut til å forflytte seg fra ting som tidligere var viktigst, men som nå virker mindre viktig i lys av et barn har kommet til verden.

Jeg ser hvor verdifulle og prioriterte disse barna er. Jeg ser det på måten de elskes ubetinget, ved måten de prioriteres på og måten de kun ønskes utsatt for ting som foreldrene mener er sunt for barna. Ingen stiller spørsmålstegn ved om barna er elsket fordi mor eller far griper inn når sønnen er i ferd med å ta på den varme plata i nysgjerrighet. Ingen stiller spørsmålstegn ved den lille datterens verdi fordi mor eller far kanskje i noen sammenhenger har litt innsikt som barna enda ikke har. Tvert imot – det er nettopp fordi man er uendelig verdifulle og ubetinget elsket at foreldre griper inn og gjør et skille mellom godt og vondt.

Jeg vet ikke om jeg er klar for å bli far. Men jeg har en mistanke at hvis jeg en dag får gleden av å bli det, så vil mitt bilde av Gud som far stilles på nye perspektiv. For meg er tanken på en far som ikke mener noe om mitt liv rett og slett en frykt. Jeg kan knapt tenke meg noe mer grusomt enn en far som stiller seg på sidelinjen i livet mitt, ikke mener noe om det, ikke tar del i det, ikke lar meg vite rett fra galt – rett og slett stiller seg uengasjert og apatisk til livet mitt. Det er rett og slett en horribel tanke for meg, at Gud rett og slett ikke skal være engasjert over måten jeg lever litt mitt på.

Det at Gud FAKTISK mener noe om livet mitt krenker ikke min verdi, det gjør meg ikke mindre elsket og det frarøver meg ikke friheten til å selv velge – men tvert imot beviser det nettopp disse tingene.

«Oops!…jeg tilba igjen – inni en lovsangers sinn» nå ute for salg

Oops jeg tilba igjen_Thomas Wilhelmsen_cover

Originally uploaded by Thomas Wilhelmsen

For et barn født i jantelovens region er denne artikkelen litt rar å skrive, men her kommer den likevel:

Det siste året har jeg fått gleden av – med god hjelp av folk som vet hva de driver med – å skrive en bok. Foruten å ta opp en del ting som har blitt viktige for meg de siste årene, er det mitt ønske å bidra inn i samtalen om hva som former oss. Eller som vi kristne sier: hva vi tilber.

I en raus omtale av boka og IMPULS-bevegelsen som sådan skriver Dagen-Magazinet journalist Tarjei Gilje blant annet:

«Dette er ikke bare en bok om lovsang, men den kan med utbytte leses av både lovsangere og lovsangsledere. Aller mest er dette en bok for våkne, søkende og tenkende mennesker i møte med den levende Gud.»

Intervju som er gjort i forbindelse med boka kan også leses hos sorthvit eller hos Korsets Seier Publikasjoner.

Boka kan foreløpig kjøpes enten på IMPULS kontoret eller på webbutikken til IMPULS.

Varhaug TV : IMPULS-episoder

Liverpool-Everton, januar 2009

IMPULS 2009 øvelser i gang..

IMG_0011

Originally uploaded by Thomas Wilhelmsen

Og vi øver… hardt…

Yes man

Jeg må innrømme at jeg alltid har likt Jim Carrey. Det er kanskje ikke han jeg oppsøker for dybdedykk – og de forsøkene han har hatt på den type ting, har vel vært heller mislykkede etter mitt syn – men jeg liker den lette og banale humoren som er limt sammen med det litt pubertale og ungdommelige forsøket på  å si noe moralsk. Det er hva det er – avkopling og underholdning, uten å i hvert fall bli mentalt forsøplet.

Filmen spiller på det livsforvandlende som skjer i det vi begynner å si «ja» (til livet?) fremfor «nei». En skulle nesten tro at dette var litt inn i tiden, siden jeg ble presentert for litt av den samme lærdommen i filmen «Mama’s Boy» med blant annet Jon Heder (kjent fra «Napoleon Dynamite» og «Blades of Glory»). Også den filmen er vel verdt å se hvis en ønsker å se noe lett.

Men tilbake til «Yes man»: Dette er Jim Carrey i godt, gammelt og kjent terreng. Den inneholder én scene som skapte noe av den samme følelsen jeg fikk når jeg så «Fatso», uten at akkurat det trekker opp. Det trekker kanskje heller ikke opp at karakteren til Zooey Deschanel er irriterende ‘jente’, når det kommer til det dramatiske vendepunktet i filmen.

«Motivasjonskonferansen» som hjernevasker hovedkarakteren til en livsstilsendring minner mistenkelig om en tendens som er å finne i noen evangeliserende sammenhenger jeg har fått lov å observere (som oftest på TV). Akkurat denne scenen virker faktisk som et lite sidespark til akkurat denne type (sørstats) evangelister, som lover «et bedre liv» om man velger å følge Jesus. Synes egentlig det er ganske rart at man prøver å «selge» Jesus med å love sol og grønne enger i dette livet. For meg virker det som om Jesus lover alt annet enn et bedre liv i hans etterfølgelse, men det er vel bare jeg som har misforstått.

Men jeg likte filmen.

Trodde jeg da..(?)

Den uimotståelige revolusjonen..

..av Shane Claiborne er nå lest, om enn ikke fordøyd.

Jeg har over de siste årene blitt litt «klok av skade» når det kommer til bøker som skriker etter paradigmeskifter og revolusjoner. Om hvordan alt det vi trodde før, nå er misforstått og at alt annet nå må sees i et nytt lys, takket være den aktuelle – og selvsagt generøse – formidler. Det er vel lenge siden det har etablert seg som «selgertriks nr.1» at man presenterer produktet sitt som «fundamentalt viktig», og uten sidestykke til sammenligning. Nei, det blir mer riktig å si at dette må du ha tak i, for å forstå alt annet.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg har blitt litt mett av å stadig måtte forholde meg til at ‘alt annet nå må sees i et nytt lys’ og at jeg gjør en tabbe, kaster bort livet, eller i hvert fall går glipp av noe essensielt, om jeg ikke sørger for å gripe dette aller siste. Det har satt meg litt på vakt når jeg møter tilsvarende rop etter grunnleggende forandring i bøker, filmer eller generelle budskap.

For det første fordi det (om det så er et flott utgangspunkt for en tanke) sjelden stemmer. Budskapet er som regel et bidrag inn i våre liv, og trer sånn sett som oftest inn som nye og tankeverdige perspektiv. Men at dette skal eller burde omvelte livene våre stemmer sjelden med det som presenteres av dem som vil selge oss idéene sine. Det har blitt vanskeligere å skille det viktigste fra det viktige idag, når alle som vil si noe samtidig synes å være overbevist om at verden spinner på deres egen nese.

Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep
Ef 4:14

For det andre fordi jeg blir utmattet og sur av å til stadighet måtte forholde meg til at livet og erfaringene jeg har levd til nå, blir fremstilt som nærmest ubrukelige hvis jeg ikke anvender det som presenteres for meg. Det er sikkert jeg som er litt tilbakesatt, men mitt hode er i hvertfall ikke bygget for å forholde seg til revolusjoner opptil flere ganger om dagen. At jeg lærer og utvikles hele tiden: Ja! Men at jeg stadig skal forholde meg til at hodet mitt trenger å «formateres og renses for dritt» er ofte en stor bjørnetjeneste, som koster meg overskudd, glede og en indre trygghet på at jeg er der på veien som jeg skal være.

Jeg prøver ikke å slå ihjel tanken om at livet også handler om læring. For en gang i blant dukker det opp noe som utenfor enhver tvil er verdt å gnage litt på. Man stiller seg ikke bare kritisk til alle andre enn en selv, det foregående eller bestående (tenk om verden bare bestod av mennesker som evnet å se alt som var galt og med det trodde de hadde fikset alt), men man evner å se antydninger til hvordan et bedre alternativ kan se ut i ens eget liv. Man svartmaler ikke alt som ikke er perfekt og man gir seg ikke ut for å ha alle svar for fremtiden. Men man stiller noen spørsmål og reiser noen refleksjoner som får deg til å tenke – tenke over om noen vaner og verdier kanskje bør revurderes.

Dette er en slik bok.

NRK-gudstjeneste fra IMI Kirken.

Det siste året har vi ved flere anledninger fått besøk av NRK P1 på IMI sine gudstjenester. Det er jo hyggelig det, at folk over hele verdensveven kan ta del i hva som skjer inni IMI-bobla. Kanskje spesielt hyggelig er det når Hege Holmqvist er en så bra formidler som hun er, og at budskapet ender opp med å bli både gjennomtenkt og folkelig. I NRKs gudstjeneste 28.desember – som faktisk tok sted 7.desember – forkynner Hege om temaet «Tid for kjærlighet» med innslag fra Ellen og Piers Crocker. Tekstlesere er Peter Olsen og Hege Holmqvist. Hanne Grønnerud er møteleder. Jeg leder lovsang – i hvert fall delvis. Jeg er litt usikker på hvorfor NRK har klippet og limt fra diverse gudstjenester, men de ser i hvert fall ut til å ha hatt et behov for å kun ende opp med gamle salmer i sluttresultatet.

Gudstjenesten kan du høre her!

Priceless…